Alexander Solzhenitsyn 1918 - 2008

For noen dager siden døde en mann som kan godt regnes som en av de mest innflytelsesrike forfattere i det tjuende århundre. Han er også høyt oppe på listen over mine yndlingsforfattere, helt siden vi ble "tvunget" å lese en av bøkene hans på skolen. Alexander Solzhenitsyn bisettes i Moskva i dag, og siden jeg allerede har skrevet litt om litteratur før, så ville jeg nevne noe om det i bloggen min.

Solzhenitsyn er mest kjent som en bekjemper av kommunisten, som offentliggjorde sannheten om Stalins fangeleirer i blandt annet "Gulag Archipelago" og "En dag i livet til Ivan Denisovich", noe han selv hadde opplevd etter å ha kritisert Stalin i 1945. For den siste boken fikk han Nobelpris i litteratur i 1970 som han ikke kunne ta imot før fire år senere, men ble også forfulgt og måtte til slutt forlate Russland i 1974.

Først i Tyskland og så i USA fortsatte han å kritisere både Sovietunionen og NATO, og skrev sin egen versjon av historien om den Russiske Revolusjonen. Han vendte tilbake til Russland i 1994, og fortsatte å leve der inntil sin død.

Selv har jeg lest bøkene hans først på russisk og så på engelsk (for skolen) og syntes at oversetterne misforsto ham, og det gjorde også de vestlige kritikerne. Det er visse, til tider religiøse og nasjonalistiske verdier Solzhenitsyn hadde som ikke kommer frem i de vestlige oversettelsene. Men uansett så vil jeg anbefale bøkene hans sterkt til alle som er interissert i historie, politikk eller menneskerettigheter. De er virkelig verdt å lese.

R.I.P Alexander Solzhenitsyn

Fransk litteratur, anyone?

Takket være min snille, flinke fransklæreren var fransk det eneste faget der jeg virkelig ble fornøyd med eksamensresultatet. Da gjelder det bare å utnytte kunnskapene mine, spesielt når franskmenn har så mye fint på litteraturfronten.

Blandt favorittene mine er klassikerne som Candide av Voltaire og Les Miserables (gjett om ordboken ble flittig brukt på den siste). Noen av bøkene til Albert Camus er også verdt å lese. Camus sine verk er derimot mer dystre og abstrakte, og setter seg mer inn i hodene til personene, studerer selve mennesket, mens Voltaire og Hugo var mest opptatt av å kritisere samfunnet og politikken.

For de som ikke er helt flytende i fransk så anbefaler jeg sterkt bøkene om Maigret av George Simengon. Fortellingene er veldig spennende og språket er forståelig. Kanskje en idé til neste års påskekrim, for å finpusse franskkunnskapene før eksamen?

Ellers så er det alltid French Vogue *smil* selv om jeg sliter litt med å finne den i Oslo. Noen tips?